Foto: Torbjørn Ekelund
Sensommeren 2002. En liten, lyshåret gutt begynner i 2A på Ullevål Skole. Han har bodd to år i England. Nå har familien flyttet hjem til Norge, og Mats, som elsker å spille fotball, må finne seg en klubb.
Valget er enkelt. Han melder seg inn i Lyn og blir med på klasselaget til 2A.
Det er ikke så mange ivrige fotballspillere i A-klassen. B-klassen er bedre, men Mats drar klassekameratene med seg. Snart spiller de i skolegården så ofte de kan, og jo mer de spiller, desto bedre blir de.
Tekst: Torbjørn Ekelund
Foto: Mette Møller
20 år seinere. Mats Møller Dæhli er på besøk hos familien i Ullevål Hageby, og setter av tid til en prat. Mer enn gjerne, for han tenker stadig på Lyn.
Sånn er det.
Du glemmer ikke barndomsklubben din. Selv om du drar til Manchester United som 15-åring, blir proff og havner på landslaget.
Men mer om profflivet senere. Først skal vi tilbake til klasselaget på Ullevål Skole, der det hele startet.
– Vi hadde én trening i uka, og så spilte vi kamp, forklarer Mats. – Vi trente på Uglejordet, den lille løkka i bunnen av Jutulbakken i Tåsen Hageby. Der løp vi rundt på gresset og spilte fotball mellom store trær. Det var en fin start på fotballivet. Når jeg tenker tilbake har jeg bare positive minner.
Mats hadde trent tre ganger i uka i en innendørshall da han bodde i England. Han begynte da han var fem år, derfor hadde han et visst forsprang på de andre klassekameratene når det gjaldt fotball.
Han merket at han mestret det. Han elsket å spille kamper. Det var så gøy at han bare ville spille, så mye som mulig, hver dag. Han meldte seg på Lyn Akademiet, som var helt nytt på den tiden. Tre ganger i uka var det meste man kunne gå, og Mats gikk alle tre. Puttet fotballskoene i sekken om morgenen, ble hentet i minibuss når skolen var slutt, og kjørt opp til Kringsjå.
Men én lagtrening og tre treninger på Lyn Akademiet i uka var ikke nok for Mats. Derfor tok han klasselista, gikk systematisk gjennom den og ringte til alle foreldrene på lista og spurte om barna deres ville bli med og spille i skolegården. Så møttes de der og spilte på asfalten i 3-4 timer hver kveld.
– Det var i skolegården jeg trente aller mest. Det var trening som vi ikke tenkte på som trening, men når jeg ser tilbake på det nå, så var det der jeg utviklet mange av de ferdighetene man trenger i fotball.
– Hvilke ferdigheter?
– Touch, teknikk, sånne ting. Det er en viss grunnteknikk og motorikk som det er en fordel å lære seg tidlig, men jeg tror ikke det er avgjørende for å bli fotballproff, for det er veldig mye som skjer fra man er 13 år og framover. Du kan bli ekstremt ivrig til å trene. Du kan skaffe deg noen spissegenskaper. Det er mange veier til å bli en god fotballspiller, men det er en stor fordel å ha trent mye fra man er 6 til man er 13 år.
Saken fortsetter under bildet
Et fotballag består av mange barn med ulike personligheter, ulike ferdigheter, ulik interesse for fotball og ulike ambisjoner for fremtiden. Hvilken rolle spiller foreldrene, de som er rundt barna i hverdagssituasjonene. Hvordan skal de forholde seg til barna og hjelpe dem til å bli bedre? Og hvilken rolle spiller trenerne?
– Det starter jo med foreldretrenerne, og de er ofte usikre, forståelig nok. Hvordan skal de forholde seg til så mange barn? Hvordan skal de legge opp treningene? Noen foreldre har spilt fotball selv, og kan mye. Andre er mer opptatt av det sosiale. Jeg tror uansett at det viktigste man kan gjøre, er å inspirere barna til å trene masse på egenhånd. La dem spille og ha det gøy. Pappa var foreldretrener på klasselaget vårt. Hans tilnærming var å gi mye skryt, men jeg husker at han hadde noen grunnverdier som ikke skulle brytes, sier Mats og ramser opp:
Ha respekt for alle og oppfør deg ordentlig.
Ikke klag på medspillerne.
Gi alt du har.
– Der var pappa tydelig. Hvis jeg fulgte de grunnverdiene, var det greit, sier Mats.
– Han ga veldig mye ros og skryt, og det fungerte bra for oss på klasselaget. Alle fikk like mye spilletid. Pappa fulgte med på klokka og bytta meg ut når det var min tur. Jeg ble frustrert, selvfølgelig. Men jeg skjønte at det var sånn det måtte være, og i dag synes jeg det er veldig fint å tenke tilbake på.
Hvorfor blir noen så gode i fotball?
Dette spørsmålet finnes det veldig mange svar på. Noen snakker om talent. Andre sier at det ikke finnes noe som heter talent, men at alle har den samme muligheten. Mats tror at alt som befinner seg rundt deg som barnefotballspiller, kanskje er det aller viktigste.
– Jeg tror det handler mye om hvilket miljø man havner i. Hvis du har en ivrig trener som er flink til å organisere, så kan det bety veldig mye. Hvis du får en gnist, så smitter det over på de andre. Alle blir ivrige, man drar hverandre videre, man blir gode sammen, og da blir fotball kjempegøy. Det var det som skjedde med 2A på Ullevål Skole. Vi begynte å spille pasninger til hverandre, vi ble bedre og bedre, og jo bedre vi ble, jo morsommere var det. Hvis du spør klassekameratene mine i dag, selv om de ikke ble fotballspillere, så tror jeg de vil si at de første årene i Lyn var en veldig fin tid. Jeg husker dem alle. Hva de het. Hvordan de så ut. Posisjonene de hadde på banen. Det var det fineste i barndommen min. Å spille for klasselaget.
- Du var veldig ivrig, du trente masse og dermed ble du også veldig god. Når tenkte du for alvor at du hadde en mulighet til å bli profesjonell fotballspiller?
– Det er vanskelig å si et bestemt tidspunkt. Jeg var heldig som hadde mange gode opplevelser med fotballen da jeg var yngre, jeg fikk være med på så mye. Men det viktigste var at jeg hadde en stolthet på å ta noen valg som ikke alle andre tok. Jeg husker skoleavslutningen i 7. klasse. Det var vår, vi var ferdige på Ullevål Skole, og alle på trinnet skulle gå sammen ned til Marienlyst, der vi skulle ha en avslutningsfest. Jeg snek meg unna og dro opp til Kringsjå isteden. Jeg skulle spille kamp med et lag som var to år eldre. Mamma kjørte meg opp, og da vi satt i bilen husker jeg at hun sa: Nå har du tatt et valg. Jeg var så stolt fordi jeg fikk lov til å spille den kampen. Det var sånn jeg alltid tenkte. Jeg tok små valg som ga meg troen på at jeg kunne klare det.
– Var det mange som reagerte på at du ikke ble med på skoleavslutningen?
– Jeg tror det. Det var jo den siste avslutningen med hele trinnet, og jeg dro til Kringsjå
for å spille kamp isteden. Jeg visste at jeg skulle starte på benken, jeg visste ikke engang om jeg kom til å bli byttet inn. Jeg fikk spille de siste ti minuttene, og jeg husker at jeg var helt elektrisk av glede.
– Var de ti minuttene på banen verdt at du gikk glipp av skoleavslutningen.
– Helt klart.
Mats forklarer. Ikke at han vil oppfordre jenter og gutter som spiller fotball i Lyn til å skulke skoleavslutninger, men at det er de mange, små valgene du tar som gir deg styrke og selvtillit og troen på at du kan bli bedre. Men den selvtilliten kommer ikke alltid til å være der, for er det noe man kan være sikker på som fotballspiller, så er det at man vil møte motstand. Nedturer. Skuffelser. Uansett hvor god man er, vil det komme øyeblikk hvor man føler at man ikke er noe god i det hele tatt. Hvor man føler at man ikke blir sett. At noen andre blir prioritert foran deg. At det som før var enkelt, plutselig blir veldig vanskelig.
Da han var 13 år, var Mats Møller Dæhli allerede blitt så god at han fikk spille kamper med gutter som var tre år eldre. Han var mindre enn både med- og motspillerne, men han klarte seg så bra at når han tenker tilbake på det i dag, så kan han ikke huske at han opplevde mye motgang. Den kom noen år senere, og det var da Mats skjønte at det fortsatt var ting i fotballen han ikke hadde erfart.
– Da jeg dro til Manchester United måtte jeg forlate familie og venner i Norge. Jeg møtte en helt annen kultur enn den jeg var vant til i Lyn. Livet mitt besto i å ta minibussen fram og tilbake til Uniteds akademitrening. Jeg var mer alene, og det var mye vanskeligere sosialt. Jeg kan ikke anbefale det til alle, for det er et ganske drastisk valg. Men for meg fungerte det, selv om det var i United jeg for første gang opplevde motgang, sier Mats.
Saken fortsetter under bildet
Han taklet det nye livet i United, men noen år senere skulle han oppleve enda tøffere motgang. Da var han blitt 19 år og hadde nettopp gått fra Cardiff og Premiere League til Freiburg og Bundesliga i Tyskland. Nytt land, ny liga, nytt språk, nye lagkamerater. Han gledet seg til den nye fotballtilværelsen, men før han kom i gang opplevde han det som er alle fotballspilleres største mareritt. I sin andre Bundesliga-kamp fikk han en kneskade som satt ham ut av spill i halvannet år.
– Jeg kunne ikke trene med de andre, men måtte gjøre kjedelige øvelser alene. Jeg kunne ikke være en del av laget, så jeg satt alene i leiligheten. Jeg visste ikke om kneet ville bli helt bra igjen. Jeg tvilte på om jeg ville komme tilbake på samme nivå som da jeg ble skadet – eller om jeg i det hele tatt ville komme tilbake. Jeg hadde bare negative tanker, og de kommer før eller senere til alle unge fotballspillere. Det kan være skader, at du blir satt ned på andrelaget, att du havner på benken, at du føler at treneren ikke liker deg. Det kommer til å skje, og det er da du må være sterk. Du må lære deg noen teknikker som gjør at du kan komme ut av de negative tankespiralene.
– Hvordan gjør man det?
– Det er veldig vanskelig, men det kan faktisk være en fordel å oppleve motgang tidlig. Det gjorde ikke jeg. Det var da jeg satt der i Tyskland at jeg for første gang skjønte at all medgangen jeg hadde hatt helt siden barnefotballen i Lyn, ikke bare var en fordel. Jeg hadde ikke lært hvordan man takler skikkelig motgang, og det må man kunne som fotballspiller, for alle kommer til å oppleve det, også de aller beste. Hvis du klarer å håndtere motgangen, trene deg gjennom det og komme ut på den andre siden, da har du en veldig stor fordel neste gang du opplever motgang – for det kommer du til å gjøre, igjen og igjen. Sånn er fotballen.
– Mange barne- og ungdomsspillere er redde for å gjøre feil på banen. Har du noen råd til dem?
– Alle har det sånn i større eller mindre grad, og sånn kommer det alltid til å være. Når du er på banen handler det om å handle på instinkt og tenke minst mulig på konsekvensene. Jo eldre du blir, desto mer press blir det, så det er noe alle må lære seg å håndtere. Jeg tror det er viktig at foreldre og trenere snakker med spillerne om at de må tørre å prøve. Det er en oppgave som ikke krever noen spesielle fotballkunnskaper, du må ikke være ekspert for å kunne hjelpe dem til å utfolde seg og ha selvtillit til å tørre å prøve på ting. Noen ganger går det bra, andre ganger går det dårlig. Sånn er det for alle. Deet viktigste er å prøve, sier Mats.
– Frykten for å gjøre feil, å ikke tørre å ta risikoen, er alltid der. Jeg gjorde tabber på fotballbanen da jeg var liten, og jeg gjør tabber på fotballbanen i dag. Om jeg bommer på straffe på en landslagskamp, eller på en kamp med klasselaget – følelsen er akkurat den samme.
Vi sitter på en kafé ved Ullevål Stadion. Intervjuet nærmer seg slutten. Bak de tjukke murveggene ligger Norges landslagsarena i fotball. Mats har spilt der mange ganger. Han ble tatt ut i Norges A-landslagstropp for første gang da han var 18. Han har allerede hatt en fantastisk karriere, og den startet så tidlig at det er lett å tenke på ham som en veteran. Men han er bare 26, og har mange år igjen.
– Blir du aldri lei av fotball?
–Det er ikke alle som er så heldige at de finner noe i livet som de føler at gir mening å holde på med, og som de aldri blir lei av. Jeg har har funnet det i fotballen. Jeg blir aldri lei. Og jeg har ikke tenkt å stoppe når jeg en dag bestemmer meg for å legge opp som spiller. Overhodet ikke. Jeg vil leve i fotballen, kun det. Jeg vil se hvor lenge jeg kan presse meg selv, og hvor god jeg kan bli. Drømmen er å komme tilbake til Bundesliga. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde meg i utlandet. Jeg er bare 26 år, jeg har forhåpentligvis mange år igjen, men ingenting er sikkert i fotball. Det eneste jeg vet med hundre prosent sikkerhet, er at jeg vil avslutte avslutte karrieren min i Lyn. Jeg vet ikke hvor i seriesystemet Lyn vil befinne seg da, men jeg garanterer at jeg kommer, uansett hvilken divisjon det er.
Mats Møller Dæhlis to viktigste tips til unge fotballspillere som vil bli bedre:
1.
Hvis du vil bli bedre på noe, så må du øve. Hvis du vil bli veldig god, så må du øve veldig mye – og mer enn de andre. Det er ingen hemmeligheter i hvem som blir best. Det handler om hvor mye du vil.
2.
Når det kommer vanskelige tider, så er det viktig å ikke miste motet. Snakk med andre rundt deg og prøv å komme deg gjennom det. Da blir du sterkere. Og så må du huske på at alle andre også kjenner på de følelsene.
