En samtale med styreleder Line Fiskerstrand Blekeli og daglig leder Carl Gustav Borander.
En av de siste dagene før jul. Det er stille på Kringsjå. Landet er i lockdown. De ansatte har hjemmekontor. Men der, ved et bord i peisestua på klubbhuset, sitter styreleder Line Fiskerstrand Blekeli og daglig leder Carl Gustav Borander, med én meters avstand og hver sin kaffekopp og forsøker å oppsummere det underlige fotballåret 2021. Et år som startet med lockdown og som slutter med lockdown, som har vært fullt av nye utfordringer, men som også har hatt sine lyspunkter. Og som har gitt mange viktige erfaringer som skal tas med videre, sånn at 2022 blir et enda bedre år i Lyn Fotballs 125 år lange historie.
LINE: – For et år siden var samfunnet enda mer nedstengt enn det er nå. Vi fryktet at det ville være sånn lenge, og vi skjønte at vi måtte tenke annerledes om alt vi skulle planlegge rundt klubbens aktivitet den kommende vinteren og våren. Vi begynte å bli gode på å håndtere korona, vi hadde jo lært gjennom hele 2020. Men det var en ekstremt tøff påkjenning når alt stengte fullstendig. Vi hadde daglige møter i mange måneder, på Teams og noen ganger på klubbhuset. Vi hadde god kontakt med bydelsoverlegen, og prøvde hele tiden å finne alternative måter å løse ting på, sånn at ikke aktiviteten skulle stoppe opp fullstendig, spesielt for de yngste. Damelaget ligger under Toppidretten, så de hadde sine egne regler, men vi var selvfølgelig kjempebekymret for dem også. Blir det sesong? Hvilken type? Når skal vi starte? Blir det sluttspill? Hvordan skal vi rigge oss til for å få dette i havn?
CARL GUSTAV: – Det var veldig utfordrende at vi aldri visste når vi kunne sette i gang med ting. Våren 2020 hadde vi en runde med permitteringer, og vi måtte vurdere det samme i januar 2021. Det skapte stor usikkerhet i forhold til hva slags aktivitet vi kunne opprettholde, og ikke minst hvordan det ville gå med inntektene våre. Hvor mye får vi korona-støtte? Det vet vi fortsatt ikke. Vi la inn søknad i begynnelsen av november, men det er lang behandlingstid og vi venter fortsatt på svar. Den situasjonen gir oss noen likviditetsutfordringer.
LINE: – Alt gikk fint gjennom sommeren, og vi fikk fullført sesongen. Så kom omikron, men heldigvis kom det så seint at høstaktiviteten ikke ble påvirket. Dessuten er vi mye tryggere nå enn vi var for et år siden. Vi har skaffet oss verdifull erfaring og er i stand til å ta raskere beslutninger. Når våren kommer vil smittetallene forhåpentligvis gå ned, samfunnet vil åpne opp igjen, og da er både barn, ungdom og foreldre glade for at aktiviteten kan gjenopptas. Stemningen stiger når vi får lov til å ha masse folk rundt klubbhuset og på banene igjen. Det er jo sånn det skal være i en av Norges største breddeklubber; fullt av glade mennesker som elsker å spille fotball.
Da Norge stengte ned i mars 2020, var det store spørsmålet i fotballen og idretten forøvrig: Hva skjer nå? Vil dette føre til at barn og ungdom slutter med organisert idrett?
LINE: – Vi ble satt tilbake konkurransemessig på flaggskipet vårt, Lyns damelag. Vi er eid av Oslo Kommune, mens Vålerenga og andre klubber eier sine egne anlegg. De kunne kjøre treninger, men det kunne ikke vi. Det var en stor utfordring for damelaget, men at vi skulle miste barna og ungdommene var nok det vi var mest bekymret for. Mange ansatte var allerede permittert, men vi som var igjen brukte mye tid på å sitte her i peisestua og koordinere og informere og prøve å få aktiviteten opp igjen. Og det klarte vi sakte, men sikkert. Lyn var den første klubben i Oslo som startet med aktivitet igjen. NRK og TV2 kom hit for å filme og lage reportasjer. Vi var tidlig ute med å lage egne korona-grupper, med foreldre som passet på at reglene ble overholdt. Det var utrolig viktig, for barna trengte noe å gå til når alt annet var stengt, ikke minst i påsken, da det ikke var lov å reise på hytta.
La oss vende blikket framover, mot 2022. 2500 barn og unge skal forhåpentligvis få en sesong uten begrensninger, der cuper, treninger og seriespill kan gjennomføres som vanlig. For at det skal kunne gjennomføres, kreves et stort apparat av frivillige og ansatte. Hvem er de, alle sammen? Og hva gjør de
CARL GUSTAV: – Det er kanskje ikke så mange som tenker på det, men Lyn Fotball har ikke bare mange medlemmer, vi er også en stor arbeidsplass, en organisasjon som skal driftes fra dag til dag. Vi har over 2500 medlemmer, mer enn det dobbelte hvis man inkluderer foreldre og foresatte. Vi har 60 mennesker på lønningslista. Gjennom året har vi over 70 spillere i ungdomsfotballen som har sommerjobb på fotballskolene våre, og som får muligheten til å tjene sine egne penger. Dessuten har vi ansatte av mange ulike nasjonaliteter. For øyeblikket har vi trenere fra Hellas, Surinam, Canada, Sverige, Portugal og England. Lyn Fotball er en internasjonal arbeidsgiver, og arbeidsspråket på klubbhuset er stort sett engelsk. Spør barna som går på Lyn Akademiet. De snakker engelsk med trenerne hver dag – og de forstår hverandre helt utmerket.
Og i kjernen av denne store organisasjonen er alle foreldretrenerne?
CARL GUSTAV: – Foreldretrenerne er uvurderlige, vi hadde ikke klart å drifte en så stor klubb uten dem. Vi har 80-90 lag i barnefotballen, som ledes og trenes av frivillige foreldre fra barna begynner som 5-6 åringer, til de går over i ungdomsfotballen det året de fyller 13. Vi er veldig klar over at foreldretrenerne er hjertet i klubben, ikke bare fordi de tar ansvar for barnelagene, men fordi den jobben de gjør, også gjør at flere barn fortsetter inn i ungdomsfotballen. Uten gode foreldretrenere ville vi ikke fått en like god ungdomsavdeling som vi har. Hvis halvparten av spillerne hadde falt fra før de nådde ungdomsalder, ville kvaliteten på alt vi gjør vært mye dårligere. For at man skal få gode lag, trenger man så mange spillere som mulig – så lenge som mulig. Derfor er foreldretrenerne ekstremt viktige. De er de som legger grunnlaget for at barna trives i Lyn.
LINE: – Målet for 2022 er å knytte foreldretrenerne enda tettere til klubben. Alle skal få tilbud om Grasrottrener-kurs her på klubbhuset. Vi skal sørge for at de får det utstyret de trenger. Lære dem å gjøre tingen i henhold til Lyns policy og hjelpe dem med å sette opp et treningsprogram for barna, sånn at ikke alt blir opp til den enkelte trener. Vi vil også arrangere et laglederforum på klubbhuset to ganger i semesteret, der alle kan komme med synspunkter. Det er vårt ansvar å sørge for at foreldretrenerne føler at de er en del av klubben, og vi vet at vi har en stor jobb å gjøre i 2022.
CARL GUSTAV: – Vi har allerede satt i gang det arbeidet. Vi har nå egne årgangsansvarlige for hvert årskull. De er trenere som er ansatt i Lyn, og de skal ha ansvaret for å arrangere to trinntreninger i vårsesongen og to i høstsesongen, sportslige og sosiale sammenkomster som gjør at barna blir kjent med hverandre på tvers av klasser og skoler. Årgangsansvarlig skal også være en sparringspartner for foreldrene. Sørge for at de får god og tett oppfølging og lærer mer om hvordan Lyn ønsker å legge opp treningene. De fleste foreldretrenerne har jo ikke noen formell kompetanse i utgangspunktet. De bruker sine egne erfaringer fra da de selv spilte fotball, men mye har forandret seg, og det er ikke sikkert at det er sånn Lyn og NFF ønsker at det skal gjøres i dag.
(Saken fortsetter under bildet)
